KATTENS HELSE

 

Jeg har tenkt å skrive litt om helse på denne siden og da skrive på en forståelig enkel, ja egentlig veldig forenklet måte som nybegynnere kan forstå. Helse er viktig å forebygge og skal man forebygge så må man vite litt om hvilke utfordringer en kan komme oppi. Jeg kommer til å fylle på med diverse diagnoser etterhvert og underveis. Det jeg skriver her er oftest mine egne tanker om ting så det kan godt være at andre er uenige i mye men slik er det bare.

 

FØR JOURNAL

Jeg bruker alltid å føre journal på kattene mine. Det være seg både vekt og helse. Dersom en katt får en skade så skriver jeg dette ned i en logg. Dersom katten får diare så skriver jeg dette ned. Jeg prøver gjerne også å resonnere litt dersom dette er mulig foreks hva den har spist i det siste, fòr-skifte osv. De gangene jeg har opplevd diare, har det vært nettopp sistnevnte, eller at jeg har gitt dem for mye av rått kjøtt/karbonadekjøttdeig. I begynnelsen kan dette bli litt hardt for magen. Og fòr-skifte gir nesten alltid løs mage. Deretter noterer jeg dato for hendelsen i loggen. Dette gjelder også dersom en katt får øyebetennelse eller andre sykdommer, behandling hos veterinær, medisineringer/kurer, skader m.m.

 

Ved fødsler, skriver jeg ned dersom det har skjedd noe utenom normalen, og jeg noterer vekt på kattungene stort sett. Dersom alt ser veldig bra ut og kattungene er store og gode, så er det ikke alltid jeg noterer noe, men dersom jeg får en følelse av at et avkom vokser litt dårlig så starter jeg umiddelbart med vektkontroll. Alt som vedrører kattene helsemessig og velværemessig, skriver jeg ned i en slags logg. Det kan være veldig lurt å ha noe å se tilbake på.

Ellers så har jeg alltid et minimum av følgende i huset:

Børster, kammer

furminator, en god børste som tar underhår. (ikke så lurt å bruke ofte dersom du tenker ustilling, da denne tar veldig mye av pelsen. )

Zoolac

Bomullpads

Khlorhexidin

Øyeskyllevann

God saks

Bandasjer og sterile kompresser

Medisinsk tape

Flått-pinsett

klo-tang

Baby-tannbørste og tannkrem for katt

Febermåler

 

 

Ting du kan følge med på kattens almenntilstand er bl.a:

pelskvalitet, er pelsen matt, tynn og pistrete?

appetitt, drikker katten mye vann? spiser den som den skal?

tenner, sjekk tannkjøttet regelmessig, veldig rødt tannkjøtt = veterinær-besøk

utflod fra kjønnsåpninger, av og til får katter livmorbetennelse. Se eget skriv

rennende øyne, grønn veske, blank veske, kniper med øynene.

slapphet, feber, generelt dårlig almenntilstand, katten er 'annerledes' enn ellers.

 

ALMENNTILSTAND

Når det gjelder kattens almenntilstand så er du den som kjenner katten din best. Derfor er det viktig å følge med om katten oppfører seg normalt. Om du har en følelse av at noe ikke er som det skal så er det bedre å dra til veterinær en gang for mye enn en gang for lite. Dersom det er akutte situasjoner, skader der du får større blødninger, så bør du bruke sterilt kompress og kjøre til veterinæren. Dersom du opplever at katten får merkelig pust, pusteproblemer, raspelyd e.l, så bør du dra til veterinæren snarest. Dersom katten begynner å nyse eller får rennende øyne/nese, så bør du dra til veterinær snarest, for da har katten antagelig fått en luftveisinfeksjon. En akutt diare bør du få behandlet. Jeg bruker å ha zoolac tilgjengelig men dersom dette ikke virker så har katten antagelig fått en betennelse i tarmtottene eller lignende og da må den ha antibiotika. Det kan også være alvorligere ting.

HARD MAGE/FORSTOPPELSE

Man skal huske på at katten kan få hard mage. Og ut fra hard mage så kan katten få forstoppelse. Og utfra forstoppelse kan katten faktisk få tarminvaginasjon eller tarmdreining. Dette er alvorlig og må opereres. Tarmdreining innebærer at en del av tarmen går inn i seg selv (invaginerer) og tarmpassasjen reduseres kraftig noe som igjen gir nedsatt blodtilførsel.

 

TARM-INVAGINASJON

Jeg opplevde dette med en katt og det var på hengende håret at vi kom til veterinær i tide! Semirames fikk dette da hennes kull var bare 5 uker! Katter er som tidligere sagt, veldig flinke til å skjule smerter. Semi ble raskt dårlig. Det startet med hard mage. Deretter oppkast. Jeg trodde først det var en reaksjon på fisk de hadde fått. Jeg hadde gitt både malt og litt olje for å få igang avføring men det var nok gått for langt.

Semi ble til slutt så syk at kattungen ikke fikk amme henne og straks jeg såg det så dro vi til veterinær. Fra jeg oppdaget nedsatt almenntilstand og til vi var hos veterinær, tok det knapt ca 2 dager. Men i ettertid vet jeg at Semi kanskje må ha hatt det vondt enda noen dager. Jeg frykter at hun har skjult smerter litt. Da vi kom til veterinær var det rett på operasjonsbordet i all hast. Dessverre ble det litt komplikasjoner også, fordi tarmen var så full av hard avføring, så da de skulle forsøke få ut dette så revnet tarmen litt, og de måtte amputere deler av den. Men ellers gikk det veldig fint og det fører ikke til noen problem for katten å få amputert deler av tarmen. Heldigvis var Semi forsikret så 10.000 kroner ble ikke så dyrt in the end alikevel. Ihvertfall ikke for meg. Så slik kan det altså gå, så det er veldig viktig å følge med på kattens almenntilstand. Og som dere ser her, veldig viktig med forsikring!

 

Vi bruker Agria, de anbefaler jeg til mine kjøpere!

http://www.agria.no/

Her finner du en god beskrivelse av tarminvaginasjon. Anbefaler deg å lese:

http://www.anicura.no/fakta-og-rad/katt/tarminvaginasjon-hos-katt/

 

HCM

 

I katteverdenen hender det selvfølgelig at katter får sykdommer, som hos andre dyr. Og noen er arvelige, andre ikke. Hcm, Hypertrofisk Cardiomyopati er en av disse sykdommene som katter kan få og som man mener kan være en arvelig hjertesykdom. 

 

Dessverre har det blitt veldig opphauset dette med hcm. Mange meninger og mange hete diskusjoner. Dette har pågått de siste 10 år ihvertfall. Og på rasen vår, maine coon er der belegg for å si at rasen har en del tilfeller med hcm, men det har også ragdoll og hellig birma.

Det virker som om folk tror at rasen vår er veldig overbelastet med HCM, dette stemmer ikke! Overbelastet er ikke rasen. Det er riktig som sagt at man ser en del tilfeller av HCM på katt og da spesielt nettopp maine coon, devon rex, perser, ragdoll, hellig birma, og britisk korthår. Og dette har ført til at man ønsker å forsøke avle det bort kontrollert. Det er derfor nå krav om dna-gentesting gjort av veterinær og det er et krav alle registrerte oppdrettere i NRR må forholde seg til.

 

De fleste av oss har vært veldig bevisste på dette med hcm i mange år, og flere gentestet kattene sine allerede for tiår siden. Man begynte å forske på hcm, for å finne ut hvordan det virker og slår ut, hvilke gen som er involvert m.m og etter mye forskning, og fremdeles pågående forskning, har man kommet dit at 1 av mange flere gen, kan testes på i forhold til om katten er i faresonen for å utvikle hcm..men de kan alikevel få hcm selv om de ikke har dette genet og denne mutasjonen..så derfor er dette med dna-gentester litt usikkert..

 

Det er som sagt nye regler nå, der det er bestemt i vårt forbund NRR at vi registrerte oppdrettere skal dokumentere med veterinær-underskrift, testing for dette hcm genet og den mutasjonen som maine coon har i genet. Og mutasjonen heter A31P, det er den som tilsier om man er bærer av hcm genet, eller om man er normaltype NN, altså frisk. Hos ragdoll foreksempel, må de teste på en annen mutasjon, R820W. For ved obduksjoner på katter, som døde av hcm, har man sett at dette gen er representert, og man mener og tror derfor at det har en sammenheng.

 

Lenger har de ikke kommet i dag, men vi håper forskning kan fortelle oss mer med tiden. Inntil det, dna-tester vi på dette genet for å sikre oss så langt vi kan. I tillegg foreta ultralyder av katten. Ultralyd er det sikreste man kan gjøre i dette arbeidet. For det er kunn der man virkelig kan se om kattens hjerte viser tegn til fortykket hjertevegg. Derfor bør man scanne katten jevnlig, helst årlig, for å følge med om katten utvikler hcm.

 

Det er også viktig at veterinæren har spesialisert seg på feltet kardio, altså hjertet. Og at de har den erfarenheten som trengs for å kunne oppdage om der foreligger hcm, og om der er en begynnelse av hcm. Jo før dette blir funnet, jo raskere kan man ta katten ut av avel. Så, selv om dna-tester sier at katten ikke har genet, så må det altså tas årlige ultralyd av hjertet, da dette er det sikreste hjelpemiddelet vi har.

 

Så 1 hjertescanning er altså ikke nok. Det er fordi at når du gjennomgår en hjertescanning så forteller den ikke at kattens hjerte er friskt for resten av livet, den sier bare at hjertet er uten tegn til hcm DER OG DA. 

 

Men vi seriøse oppdrettere tenker som så, at når man vet at der finnes genetisk mulige sykdommer å få, som man kan teste katten for, ja så gjør man det, på de måter man kan. Og så kan man være obs på det i avels-arbeidet og kontinuerlig hjertescanne, enten årlig eller annenhvert år.

Der finnes også bærere av genet, dvs at de sannsynligvis ikke får hcm selv, men de kan føre genet videre i et og annet avkom samt at en bærer kan i kombinasjon med en annen bærer gi et avkom som vil få hcm med sikkerhet. Noen vil si at man kunn må bruke NN katter i avl, altså kunn de katter som er uten dette genet. Jeg mener at det som da skjer, er at avelsbasen blir så liten at man til slutt får så stor innavlsprosent at det ikke gagner rasen.

 

Man kan helt trygt bruke en katt som er bærer av hcm genet, etter mitt syn, dersom man parre med en ikke-bærer og så teste avkom. Da kan man plukke ut de som ikke har genet for videre avl, og selge resten som "kosekatter" som skal kastreres, og slik kan man "avle bort", eller ihvertfall forsøke å avle bort en genetisk, mulig arvelig sykdom. For man må se på om katten har andre veldig gode sider man ønsker å tilføre rasen. Det må veie inn på avgjørelsen å bruke den videre selv om den er bærer, og gjøre det på en kontrollert måte.

 

Med andre ord, det er faktisk slik, så langt vi vet, at en katt kan gjerne ha hcm genet og leve gladelig med dette i mange mange år, det er ikke sagt at de dør av det unormalt tidlig. Jeg vet om katter som er over 9 år og som lever lykkelig den dag i dag med hcm. Men der har skjedd tilfeller der katter har dødd helt ned i 2 års alder, der hcm genet er representert og der hcm kanskje har utløst dødsfallet. Og det er dette man forsker på nå som man altså ikke har helt sikre svar på enda. Så dersom man finner ut at man har kjøpt en katt der noen av forfedre har dødd av hcm, så skal man ikke gå ut av sitt gode skinn i frykt, for det vil ikke automatisk si at avkommet er garantert å få det. Men det beste er å dna gen-teste katten og hjertescanne den, og ta utfordringene derfra. Dersom katten har genet så kan de altså likevel leve lenge, for hcm er en helt vanlig dødsårsak på gamle mennesker og dyr, men da bør de altså ikke brukes i avl.

 

Jeg har testet for hcm, pk-deficiency, sma og pkd1 siden begynnelsen av 2009. Jeg bruker å sende med mine kjøpere kopi av foreldres gentester, som viser at de er fri for mutasjonen i dette genet. Jeg syns det er veldig greit og fornuftig. Og jeg mener at den beste måten å føre statestikk på, er å i tillegg til hjertescanninger,  kjenne de linjene man jobber med godt, og derav se hvem som er langtlevende katter bakover, hva slags helse de har hatt m.m. En katt som lever og er sunn og oppegående til den er 9-12 år, er å anse som topp helsemessig og et godt bevis på godt avelsmateriale. Det er min mening. Slik kan man altså jobbe i avlet. Nå ble dette veldig forenklet skrevet. Temaet er utvilsomt mer innviklet og man bør studere linker og lese litt der hvis man føler man vil fordype seg i temaet. For her har jeg kunn lagt vekt på egne meninger og erfaringer. Noe som stadig endrer seg med visdom som vi innhenter, også vi oppdrettere.  

 

Så! Hva er så egentlig HCM?

Hcm er i dag den vanligste hjertesykdommen på katter. Det er en sykdom der de får fortykket hjertemuskulatur, spesielt på venstre side av hjertet, som resulterer i at hjertet ikke pumper ut så mye blod ved hvert hjerteslag. Enkelt sagt. Forkammeret utvides mer og mer og blodoppsamlingen blir til slutt så stort at lungene fylles med væske, og derav får man lungeødem.

Hcm utvikler seg langsomt, oftest etter noen år, med andre ord er det en progressiv sykdom. Det er ikke noe katten blir født med. Katten kan få en blåselyd som kan høres med stetoskop. Når hjerterytmen forandres alvorlig pga denne dårlige pumpingen av blod, så kan katten dø av hjertesvikt, fordi hjertet ikke lenger klarer å kompensere for sykdommen.Katten kan også få blodpropp og derav lammelser i bakbena, pga det dårlige kretsløpet og oppdemningen av blod i forkammeret. Hcm kan man se ved ultralyd-undersøkelse. Dessverre er der ingen helbredende behandling/medisinering for hcm.

 

Jeg skal nå forklare deg steg for steg hvordan jeg utfører testene på kattene mine hos min veterinær.

Jeg bruker labratoriet på linken under her, ucdavis.Der lager jeg meg en profil. Jeg legger inn alle opplysninger om katten. Deretter printer jeg ut det skjemaet som tilhører den testen jeg skal ta. Så tar jeg med katten og skjemaet til veterinær. Han leser av chippen på katten og sjekker den opp mot den som står på skjemaet. Han tar så to swabber/q-tips, og henter ut spytt fra munnen på katten for å skaffe dna. Dette legges i konvolutten etter anvisning, og så sender han konvolutten til veterinærlabben i usa. Der tester de prøvene, og det tar ca ei uke. Så får jeg svaret på mail. Det jeg så gjør, er å printe ut svaret, ta med skjemaet til veterinæren igjen. Og han signerer på dette siden han vet at han sjekket dette før innsending. Dermed har vi gjort alt slik det skal gjøres etter reglene. Og svarene kan da sendes inn til NRR pluss foreks Pawpeds om man ønsker at svarene skal ligge offentlig ute for andre å se.


I tillegg til gentesting, tar jeg årlige hjertescanninger dvs ultralyd hjerte og røntgen av hjertet. Sistnevnte kan vise om foreks. hjertet er forstørret, det kan se om hjertet har endret form, om det kan finnes forkalkninger i hjerteklaffene eller i hjertehinnen utenpå hjertet. Noen ganger kan det også se forandringer i hovedpulsåren som går ut fra hjertet.Og ja, alt dette koster jo, men dyrene våre kan vi ikke måle i penger..

https://www.vgl.ucdavis.edu/

 

Avslutningsvis, så vil jeg si at det er viktig å gjøre det vi kan, i arbeidet for friske sunne katter. Men det jeg skriver her er mine egne meninger og noen kan gjerne være uenig, men slik er det. Min mening er at det eneste vi oppdrettere kan gjøre, er å teste kattene, og gjennom årene føre kontroll på hvordan kattenes helse utvikler seg på de enkelte linjene og ellers følge de reglene som vårt forbund krever. Jeg har funnet en veldig god side der man kan lese litt om hcm. Den finner du her:

http://vetbook.org/wiki/cat/index.php/Hypertrophic_cardiomyopathy

 

Her er en annen god link med bra lesestoff på hcm:

http://www.nrr.no/HU/artikler/HCMnorsk2004.pdf

 

ARVELIG NYRESYKDOM PKD/PKD1

 

Polycystisk nyresykdom, PKD eller PKD1 er en arvelig nyresykdom som er mest utbredt hos perser og katter som er beslektet med perser. Sykdommen har vært kjent i over 30 år men det var ikke før i 1999 at man ved bruk av ultralyd fant ut at dette er en arvelig sykdom.
Katten blir født med små cyster på nyrene og med alderen øker disse cystene i antall og størrelse. Cystene fører til at nyrene ikke fungere som de skal. Det normale nyrevevet blir erstattet av det cystiske vevet og "kveler" nyrene. Katten vil sakte men sikkert forgifte sitt eget blod med avfallsstoffer som nyrene ikke lenger klarer å filtrere. Den får nyresvikt og dør. De første symptomene kommer vanligvis ikke før senere i livet, gjennomsnittlig ved 5-7 års alder, men det har skjedd tilfeller i yngre alder. Med andre ord, pkd utvikler seg langsomt og der er ingen helbredingsmuligheter på arvelig nyresvikt.

Arvegangen er litt innviklet for menig mann i gata men sykdommen har et autosomalt dominant gen. Det betyr at hvis genet X er tilstede, altså nedarvet fra foreldre, så vil katten ha sykdommen ved fødsel.

 

Når XX er til stede = katten har sykdommen
når Xx er til stede = katten har sykdommen
når xx er til stede = katten ikke har sykdommen

 

Eksempler kan være:

Begge foreldre har XX
100% alle kattunger vil få sykdommen

Begge foreldre har xx
0% av kattungene vil få pkd

Den ene forelder har Xx
Den andre forelder har xx
50% av kattungene vil få pkd

Begge foreldre har Xx
75% av kattungene vil få pkd

Den ene forelder har XX
Den andre forelder har xx
100% av alle kattunger vil få pkd

 

Stor X er altså det dominante genet. Fordi sykdommen ikke forekommer når kattungene fødes med xx, altså – når det dominante X ikke er tilstede, så kan man altså med kontrollert avl, avle frem individ som ikke har pkd.


For å finne ut om katten har pkd så må man som sagt ta ultralyd. Der forstørrer man nyrene slik at man kan se om der er cyster. Da kan man anta ganske så sikkert at katten har pkd
Det medfører ingen smerter for katten å ta denne undersøkelsen. Katten blir bedøvd og må ligge på ryggen. Man kan sjekke katten allerede ved 3-4 mnd alder, men sikrest svar får man når katten har passert 10 mnd. Utenom ultralyd kan man genteste med dna(blod/spytt). Jeg tester alle mine katter for PKD1. Selv om dette ikke er en lidelse som ligger spesielt tungt til rasen så er der noen maine coons som jeg vet har det, i noen linjer.

I avlet må man ta ut katter som man oppdager har PKD(XX). Men dersom katten har mange særdeles gode egenskaper man ønsker å ta med videre, så kan man gjøre et forsøk med en kombinasjon med en katt som er xx. Da er der en mulighet for å få et avkom uten PKD og slik har man ført de gode genene videre. Det er jo da en selvfølge i mitt hode at man så kastrerer avlskatten etter å ha fått et avkom uten pkd og heller bruker videre det ene avkommet man har fått uten pkd. Kunn på den måten kan man få utryddet sykdommen. Det krever så at alle gentester / ultralydtester sine katter. Dersom en katt er påvist pkd bør alle i linjen bak testes, så langt man kan det da. Dette for å kartlegge arvegangen. Det beste og sikreste avelsarbeidet er altså å kastrere katter som har pkd.


Dersom katten får påvist PKD bør den få spesialfor tilpasset katt med nyrelidelser. Der er egne for til dette. Snakk med dyrlegen og du vil få anbefaling på riktig fòr.

 

Jeg vil forsøke skrive litt om tannhelse.

 

Katter har dessverre noe utbredt tannhelseproblemer. Og da er det jo viktig å ta tannpuss og årlig skraping av tannstein. Det sies jo at over 80 % av ALLE katter har tannproblemer, enten det er huskatter eller rase og det er vanvittig mye. Men det er ingen hemmelighet at også mco har noe dårlige tenner her og der, som man ønsker å gjøre noe med.

 

Den vanligste årsaken til tannhelseproblemer på katter, er tannsten og Peridontitt, som katten får når mat og bakterier samler seg i tannkjøtt-randen og dermed produserer plakk som igjen danner tannstein, som igjen gir tannkjøtt-betennelse, som igjen fremmer bakterieveksten i munnen, som igjen fører til løse tenner, byller i tannroten, infeksjoner osv. Kort forklart. Men dette kan vedlikeholdes ved at man er flink til å fjerne tannsten. Og med tannpuss.

 

Hvordan man ser dette: Tannkjøttbetennelse ser du ved at tannkjøttet blør lett, og katten har dårlig ånde. Det er ikke alltid lett å oppdage at katten har problemer og smerter, for katter tolererer mye smerter i munnregionen uten at de viser det. I noen tilfeller kan man se spisevegring som resultat av smertene. Men regelmessig sjekk av tenner er det beste, og at man da også går regelmessig til veterinær for å ta tannsten og ellers sjekke at alt er som det skal. Hvis du vet at katten din får lett tannsten så bør du gå til veterinær så ofte som hver 4.-6. måned. Men det aller beste tiltaket er altså å pusse tenner på katten. Dette er hva alle veterinærer anbefaler.Og da hver dag for at det skal ha effekt.

 

Det beste er å lære dyret tannpuss fra en tidlig alder, men det er aldri for sent å begynne. Det finnes egne tannkremer for hund og katt, som man kan få kjøpt hos veterinær. Det er lurt å bruke en bitteliten baby-tannbørste med myk bust for å unngå ubehag under tannpussen. Dette selges ofte også hos veterinær.Det er viktig at katten har tilgang til tørrfor hele tiden, for det er viktig for katten å tygge og bruke tennene for å få den mekaniske slitasjen tennene trenger for å forhindre tannsten. Bruk størst mulig pelletskuler. Og gjerne et fòr som har økt fiberinnhold og enzymer som skal dempe dannelsen av tannsten. Slikt fôr kan du få kjøpt hos veterinær. Ellers er det jo viktig å få kattens tenner utredet skikkelig med tanke på graden av betennelse m.m. Det må tas røntgenbilder av tannrøtter bl.a for å utelukke dårlige røtter.

 

Når det gjelder FORL "feline odontoclastic resorptive lesions" så er dette en lidelse som i litteraturen forekommer hos mellom ca 50 % av alle katter rundt 4-5 års alder. Det som skjer er en nedbrytning av tannrøttene utført av kroppens egne celler. Det er flere teorier om hvorfor kroppen angriper egent vev på denne måten. En teori er at nedbrytningen utløses av tannkjøttbetennelsen som oppstår på grunn av tannsten. En annen teori er at nedbrytningen skjer etter at det er oppstått skader mot tannemaljen, katter har nemlig relativt tynn emalje sammenlignet med andre dyr og mennesker. Katter med denne sykdommen kan få spisevegring, sikle, ha vanskelig for å tygge, vise atferdsendringer og gjennomgå vektreduksjon. Og noen katter viser ingen slike symptomer.

 

Dessverre finnes det per i dag ingen forebyggende behandling som hindrer utvikling av tannresorpsjon/forl. Hensikten med behandling er rett og slett bare å hindre smerte og ubehag hos katten. Trekking av tenner er da en del av behandlingen. Derfor er det veldig viktig at alle katter får årlig tannkontroll hos veterinær. Ved mistanke om dårlig tannhelse bør katten gjennomgå tannutredning som inkluderer tannrøntgen og ellers følge opp veterinærens anbefalinger om videre oppfølging og behandling.

 

Silicea er et homeopatmiddel man kan gi til katt dersom man sliter med dårlig tanngard. Dette kan du lese litt mer om her og det er ikke mine ord, men kopiert fra denne siden, under linken som ligger ved:

 

Silicea/kisel mangel gir kiselbrist, dårlig tilvekst på kattunger, skilett defekter, dårlig tannkvalitet, hudproblemer og har mer negativ reaksjoner etter vaksiner. Kisel mangel virker også inn på selvtilliten og adferd. Infeksjoner kommer også igjen og igjen. Siliseum er det som holder kroppens strukturer sammen. Det homøopatiske middelet brukes dersom man mangler "tæl" Enten fysisk eller psykisk. Det er middelet til vanskelig legende sår og til heling etter byller. Silicea D6 er også midlet til unge dyr som ikke riktig vil vokse. De er ofte også engstelige med tendens til oppspilt mage. 

 

På denne linken her kan du finne og få kjøpt bl.a Silicea og utrolig mye bra homeopatmedisin til katt alt etter hva den lider av. Alt fra dårlig pels til dårlige tenner til det meste. 

http://karitzy.oriental-cats.no/natur-%20homeopat%20midl.htm

 

LIVMORBETENNELSE

 

Livmorbetennelse er en alvorlig og livstruende infeksjon som må behandles umiddelbart. Sjansene for å få katten frisk uten å måtte kastrere er relativt små, men dersom man får behandling i god tid så er der muligheter. Livmorbetennelse på katt en forferdelig hendelse, kanskje spesielt for oss oppdrettere som hadde store håp og drømmer for avl på jenta.

Man oppdager livmorbetennelse ved at katten får utflod. Det er ikke alltid lett å se om ho har utflod for de er jo flinke til å vaske seg nedentil. Men dersom katten er veldig aktiv på det å slikke seg, mer som intenst, så må du få sjekket ut dette. Utfloden kan være grønnaktig, tykk, den kan også være klar. Dersom katten i tillegg har dårlig matlyst eller endret personligheten sin, foreks ligger mer som deprimert for seg selv, så kan du være nokså sikker på at det er livmorbetennelse eller i startfasen til en livmorbetennelse. De får også feber og en mage som blir hard og stor, utspent oppsvulmet buk. Det er viktig å ta rev i seila og komme seg til veterinæren raskt for livmorbetennelse er en sterk påkjenning på livsviktige organer, foreks. nyrene. Så dra til veterinær snarest, dersom du føler katten slikker seg mer enn normalt!Endelig bekreftelse på dette får du ved å ta røntgen eller ultralyd på katten.

Andre symptomer du kan se etter er:
Uregelmessig kroppstemperatur eller at katten drikker ekstra mye vann, eller motsatt den er dehydrert, den har kanskje magesmerter, så når du løfter henne mjauer hun.

Jeg opplevde å få livmorbetennelse på to katter. Første gang i starten av oppdrettet mitt. Katten var bare 7 mnd og fikk sin første løpetid. Hun fikk en p-pille av meg, (jeg visste ikke bedre) og da gikk det ikke mange dagene før jeg plutselig ser at hun er iherdig med slikking og har utflod. Dessverre var det ikke mulig å redde livmora så ho måtte kastreres. Det var en sorgens dag.

Neste katt som fikk livmorbetennelse var min vakre Bast. Stormjegerens Bast, som jeg hadde store håp for, hun er utrolig vakker og hadde gitt meg to kull. Problemet med Bast var at ho var polyøstral. Det vil si at ho har konstant løpetider. Og løper man ofte så er sjansen for å få livmorbetennelse ekstremt stor. Jeg parret henne derfor ganske tidlig i frykt for nettopp dette. Ho var 11 mnd da jeg parret henne. Ofte gir det seg etter et kull, men det gjorde det ikke med Bast. Så etter at jeg fikk foret henne godt opp, og knapt halvåret etter at første kullet var levert, så måtte jeg parre henne en gang til fordi ho løp og løp. Heller ikke etter dette kullet ble det slutt på dette problemet. Men jeg følte ikke jeg kunne parre henne igjen så vi krysset fingrene.. Jeg krysset de nok ikke godt nok, for det gikk ikke mange månedene så fikk ho livmorbetennelse. Nå vet jeg at der var ting jeg kanskje kunne gjort og prøvd, men man lærer etterhvert. Bast lever godt nå ihvertfall, så for henne er nok ikke livmoren noe savn.

 

Jeg har nå fått tillatelse av Solveig Damsgaard til å dele et innlegg om livmorbetennelse i litt mer avanserte former, spesielt for oss oppdrettere, som er veldig lærerikt. Men kanskje litt for mye å fordøye for en kosekattkjøper. Jeg anbefaler likevel å lese gjennom det.

 


http://www.diadems.no/Pyometra.htm

 


Pyometra (livmorbetennelse)
- hvordan redde kattens avlskarriere -

Cystisk endometriehyperplasi/Pyometra hos katt

av Susan Little DVM
Diplomate ABVP (Feline Practice)
Bytown Cat Hospital
Ottawa, Ontario, Canada


Livmorbetennelse er en fryktet sykdom blant oppdrettere, og mange har opplevd å måtte kastrere gode avlshunner fordi man ikke har lykkes med antibiotikabehandling. Professor dr.med.vet. Wenche Farstad ved Norges veterinærhøgskole forteller at behandlingsmetoden som beskrives her har vært brukt i Norge i mange år. Dette er en behandlingsform som veterinærer rundt i landet bør kunne tilby.

Oversatt av Margareth Hanch-Hansen i samarbeid med Professor dr.med.vet . Wenche Farstad




For å forstå livmorbetennelse hos katt er det nødvendig å forstå den underliggende mekanismen som er kalt cystisk endometriehyperplasi.(CEH). CEH er ofte en kronisk, subklinisk, tilstand som kan være vanskelig å diagnostisere uten biopsi fra livmoren. Sykdommer i livmoren, som ofte er sekundære til CEH og endometritt (betennelse i livmorslimhinnen) er vanlig hos avlskatter over 5 år og hos hunnkatter over 3 år som ikke er gått i avl. Lenge trodde man at fordi katter har indusert eggløsning (dvs. at eggløsning utløses av parring eller lignende stimulering), så ville forekomsten av CEH/livmorbetennelse hos katt være lavere enn hos hund. Nyere studier har imidlertid vist at mange hunnkatter har spontan eggløsning og derfor kan ha forlenget etterbrunstperiode uten drektighet. Etterbrunstperioden er den perioden av brunstsyklusen hvor livmoren påvirkes av progesteron. Dette skjer vanligvis under drektighet, men også ved falsk drektighet.


Gjentatte falske drektighetsperioder kan gjøre livmoren disponert for CEH, som er en forstyrrelse hvor det skjer proliferative (unormal vekst av slimhinna) og degenerative
(celledød, innvekst av bindevev og betennelsesceller)endringer i livmorslimhinnen som er assosiert med aldring. Progesteron forårsaker hyperplasi (økning av tykkelse og størrelse) av endometriet og kjertlene til denne slimhinnen. Andre effekter er hemming av lokale responser til infeksjoner i livmoren, og redusert evne til å trekke seg sammen. Den totale effekten av progesteron skaper et miljø i livmoren som skaper grobunn for bakterievekst.


De fleste katter som får livmorbetennelse, har hatt løpetid i løpet av de foregående 60 dagene. Østradiol er et hormon som produseres i de modne eggblærene på eggstokkene ved løpetid, og dette østrogenet øker antallet reseptorer for både østrogen og progesteron i endometriet. Det utvider også livmorhalsen under løpetiden, noe som gjør det lettere for bakterier - som er en del av normalfloraen (spesielt E.coli og streptokokker) - å trenge opp i livmoren. Det er normalt for katt å ha både anaerobe (=som ikke trenger oksygen) og aerobe bakterier (=som trenger oksygen) i vagina. Yngre katter har mer vaginale bakterier enn eldre, og katter med løpetid og drektige katter har også mer vaginale bakterier. Vaginal kultur er derfor vanskelig å tolke siden det vanligvis er normal bakterieflora som påvises. Ved endringer i det normale miljøet, kan normalfloraen bli sykdomsframkallende. Kombinasjonen av bakterier som trenger opp igjennom livmorhalsen, og unormale forhold i endometriet kan legge forholdene til rette for en livmorbetennelse.


Symptomer og diagnose
Katter som har CEH, men ikke livmorbetennelse, kan framstå som normale ved fysisk undersøkelse. Blod og urinprøver er normale. Et mulig symptom hos noen katter kan være uforklart infertilitet ved normal løpetidssyklus. Ultralyd av buken er en sensitiv metode for å oppdage en forstørret livmor. Røntgenundersøkelse er av liten nytte, men dersom man kan se livmoren på røntgenbilder er dette oftest en indikasjon på at den er forstørret. Endelig diagnose blir ofte ikke stilt før man ved undersøkende kirurgi fjerner - eller tar biopsi av livmoren.

Katter med fremskreden CEH har av og til mucometra (tyktflytende slim med celletilblanding) eller hydrometra (vannaktig , klart, slim) karakterisert ved store mengder slim i livmoren. Ved hydrometra er slimet tynt og vannaktig. Ved mucometra er slimet tykkere eller til og med semisolid (=svært tyktflytende, en mellomting mellom fast stoff og væske). Hunnkatter med disse tilstandene har ingen bakteriell infeksjon og er heller ikke systemisk syke. Hovedsymptomet er at buken er oppsvulmet, med eller uten utflod fra livmoren. Kliniske symptomer på livmorbetennelse er utflod, depresjon, dehydrering, anoreksi, feber, vekttap og utspent buk. All utflod hos hunnkatter bør sees som symptom på livmorbetennelse. I 15-30% av tilfellene vil det imidlertid ikke være utflod fordi livmorhalsen er lukket.
Hunnkatter er oftest svært nøye med å stelle seg, så det kan være vanskelig å oppdage utflod. Hunnkatter med livmorbetennelse vil ha økt antall hvite blodlegemer. Diagnosen kan bekreftes ved røntgen eller ultralyd som viser at livmoren er forstørret. I noen tilfeller er bare deler av livmoren forstørret og funn kan da ligne på drektighet. Av og til er bare det ene livmorhornet involvert.


Behandling
Initial behandling av livmorbetennelse kan være intravenøs væsketilførsel og antibiotika. Oftest er det E.coli-bakterier involvert, og gode antibiotikavalg vil da være enrofloxacin (Baytril ®), trimetoprim-sulfa (Tribrissen ®) eller amoxicillin (Clamoxyl ®). Oftest er det ikke nødvendig med dyrkning og resistensbestemmelse av utfloden. Antibiotikabehandling alene er ofte ikke tilstrekkelig for å kurere livmorbetennelse. Lokalbehandling ved skylling med antiseptisk eller antibiotikaløsninger er heller ikke effektive. Dødeligheten hos hunnkatter med livmorbetennelse er ifølge en studie fra 1987 ca 8%, og skyldes oftest at livmoren sprekker og at det utvikles bukhinnebetennelse.


Det er to tilnærminger til behandling av livmorbetennelse: Ovariohysterectomi (kastrering) og prostaglandinbehandling.
· Ovariohysterectomi (kastrering) er en sikker metode idet kilden til problemet fjernes permanent, og katten friskner raskt til. For hunnkatter som ikke er spesielt verdifulle i et avlsprogram, eller som har lukket livmorbetennelse, er dette den beste løsningen. Hvis katten er sterkt allmennpåkjent er det også best å operere ut livmoren fordi livmorbetennelsen er en sterk påkjenning på livsviktige organer, blant annet nyrene.


· Prostaglandinbehandling har vist seg å være den beste behandlingen ved åpen livmorbetennelse hvor det er ønskelig å bevare hunnkattens fertilitet, og hvor allmennpåkjenningen ikke er stor. Hunnkatter som egner seg best for denne behandlingen, er yngre enn 6 år, ved god helse, og hvor det ikke finnes rester av fostermateriale dersom katten nylig har hatt unger (ultralyd er en god metode for å fastslå dette). Prostaglandin terapi er kontraindisert hos hunnkatter med ulike medisinske tilstander som eks. astma, og bør heller ikke gis dersom hunnkatten er i dårlig kondisjon eller er kritisk syk. Det er nødvendig med nøye vurdering av den enkelte hunnkatt for å utelukke forhold som gjør at prostaglandin behandling frarådes. For eksempel - i sjeldne tilfeller er livmorbetennelse assosiert med rotert livmor, noe som gjør at prostaglandin behandling er kontraindisert. Behandling ved lukket livmorbetennelse må utføres med den største forsiktighet, og bare hos medisinsk stabile, unge hunkatter som på alle andre måter er friske. Om livmorhalsen ikke åpner seg etter et par dagers behandling, eller hunnkatten blir syk, bør hun kastreres.


Kun naturlige prostaglandin benyttes, idet syntetisk prostaglandin er betraktelig mer potent og man har ikke lykkes i å bestemme sikre doser. Katten behandles med 0.1 mg/kg prostaglandin F2 a (Dinolytic Ò vet. injeksjonsvæske 5 mg/ml ), en eller to ganger daglig i 5 dager. Hensikten er at prostaglandinet skal få livmoren til å trekke seg sammen slik at innholdet støtes ut. Katten må observeres under behandlingen og bør være hospitalisert den perioden av dagen som hun blir medisinert. Katten observeres mhp feberstigning, buksmerter eller andre symptomer på systemisk sykdom eller livmorruptur. I tillegg til blodmålinger kan det være nødvendig med røntgen- eller ultralydundersøkelser. Det er få komplikasjoner når behandlingen gjennomføres slik.


Bivirkninger observeres hyppig, vanligvis noen minutter etter injeksjon - og de øker de to første dagene av behandlingen. Bivirkningene er relatert til effekten av prostaglandin på den glatte muskulaturen i livmoren, fordøyelseskanalen, respirasjonssystemet og urinblæra, og viser seg som rastløshet, mjauing, pesing, brekninger, diare, sikling og intens slikking på flankene og kjønnsåpningen. Vanligvis varer dette noen minutter, sjelden lenger enn 15-20 minutter, og bivirkningene blir svakere for hver behandling. Den 5. dagen av behandlingen er det som oftest ingen observerbare bivirkninger. Katten bør behandles med antibiotika gjennom hele behandlingsperioden pluss en tid etterpå.

Oppfølging
Katten bør følges opp av veterinær inntil to uker etter prostaglandin behandlingen. Utfloden skal endre seg til en klar væske omtrent 7 dager etter behandlingen, og kan vedvare oppimot 10 dager. De fleste katter er normalisert 2 uker etter behandlingen.

Dersom purulent (pussfylt) eller blodig utflod vedvarer, kan det være nødvendig med en ny kur. De fleste katter vil få løpetid i løpet av noen uker, og de bør da pares ved første mulighet. Det kan være klokt å behandle katten med antibiotika mens den har løpetid og de første 4 ukene av drektigheten. Man bør da velge et antibiotikum som er trygt under drektighet, som amoxicillin (Clamoxyl ®).
Etter behandlingen med prostaglandin har det vært rapportert drektighet i 71-86 % av tilfellene. En rapport fra 1992 viste at 14 % av kattene fikk ny livmorbetennelse i løpet av ett år. Gjentatt prostaglandin behandling kan da ha god effekt. Noen katter (4%) kan ha subklinisk, generalisert, bakteriell bukhinnebetennelse som fører til dårlig helse og at det blir nødvendig med kastrering. Det foreligger ingen rapporter på vellykket behandling av lukket livmorbetennelse hos katt, selv om man hos hund lykkes i 34 % av tilfellene.

 


Referanser:
Clemetson LL, Ward ACS . Bacterial flora of the vagina and uterus of healthy cats. J Amer Vet Med Assoc 196(6): 902-906, 1990
Davidson AP, Feldman EC, Nelson RW. Treatment of pyometra in cats, using prostaglandin F2alpha: 21 cases (1982-1990). J Amer Vet Med Assoc 200(6):825-828, 1992
Kenney KJ, Matthiesen DT, et al. Pyometra in cats: 183 cases (1979-1984). J Amer Vet Med Assoc 191(9):1130-1132, 1987
Lawler DF, Evans RH, et al. Histopathologic features, environmental factors, and serum estrogen, progesterone, and prolactin values associated with ovarian phase and inflammatory uterine disease in cats. Am J Vet Res 52(10): 1747-1753, 1991
Macintire DK. Emergencies of the female reproductive tract. Vet Clin North Amer Sm Anim Pract 24(6): 1173-1188, 1994
Potter K, Hancock DH, Gallina AM. Clinical and pathologic features of endometrial hyperplasia, pyometra, and endometritis in cats: 79 cases (1980-1985). J Amer Vet Med Assoc 198(8):1427-1431, 1991
Tsutsui T, Stabenfeldt GH. Biology of ovarian cycles, pregnancy and pseuodpregnancy in the domestic cat. J Reprod Fert Suppl 47:29-35, 1993
Photos Credits
Susan Little DVM Photo (a),(b),(c),(d),(e),(f),(g)
Ruth Podd Photo (h)

RINGORM

Ringorm har vært et hett tema i kattemiljøet siste året. Det går litt i bølger. Et år er det veldig mye snakk og oppblomstring av smitte, mens et annet år kan det være rolige tilstander. Nå siste år har det vært mer eller mindre hysteriske tilstander i frykt for smitte. Jeg skjønner at man er redd for slik smitte. Og det er ekstremt viktig at oppdrettere som får dette, behandler kattene friske før de stiller ut på utstilling for det er jo smittsomt. Men ikke så smittsomt som folk tror. Mener jeg. Jeg mener at det er noe overdrevet frykt. Ringorm er heller ikke farlig for katten å få. Kjedelig, ja. Spesielt for resten av huslyden, som må vaskes og klores etter alskens regler. Men det er en helt ufarlig soppinfeksjon og soppene finnes over alt rundt oss. Man kan heller aldri bli kvitt ringorm ifra det biologiske mangfoldet. Har man fått det i hus, så må man gjerne desinfisere hus og bruksgjenstander med klorin, det er alltid greit å ta en real husvask, men jeg tror altså ikke man blir kvitt ringormen så lett.

 

Soppen vil finnes rundt oss alikevel, ute i naturen, utenfor huset, eller på klær, osv... Dersom man skulle klare å fjerne ringorm fullstendig, så måtte man brent ned både hus og uthus og fjøs tenker jeg. Men man skal og bør behandle katten for den synlige soppinfeksjonen dersom man er i kontakt med andre katter og folk. Og katten blir da også fortere frisk.

Ringorm kan smitte fra dyr, og mellom mennesker, enten ved direkte kontakt eller via badegulv og fuktige håndklær. Utbrudd av ringorm i barnehager foreksempel skjer stadig vekk. Ringorm har ikke noe med ormer å gjøre, men er en soppinfeksjon som gir runde, røde flekker i huden, ofte med flassing.

Det som kan være greit å vite er at katter og marsvin kan være symptomfrie bærere. Microsporum Canis, er en av de tre vanligste dermatofytter som fører til ringorm, som spesielt overføres ved kontakt med katter og hunder.

På internet kan vi lese oss frem til følgende: Hos korthårede katter er ofte infeksjonen selvbegrensende og går som regel over i de fleste tilfeller i løpet av 2-3 måneder. Men ettersom ringorm kan være svært smittsomt bør det likevel behandles. Dette for å hindre smittespredning i miljøet, smitte til andre dyr og til mennesker, og for å påskynde tilheling. Hos langhårskatter som ikke behandles vil infeksjonen ofte bestå, enten med eller uten symptomer. Så behandling må til, med salver og av og til får man også invortes medisinering. Man må dyrke hårprøver for å finne ut hvilken type ringorm det er og behandle deretter.

Jeg tenker at forebyggende arbeid mot ringorm er god hygiene. Og så bør man passe på dersom man foreksempel er mye i kontakt med hest. Hest er en stor risikofaktor av ringorm. Jeg anbefaler at man skifter klær og hiver dem i vask, straks man har vært i kontakt med hest og før man går inn i husholdningen og koser med kattene.

Du vil kanskje finne mye bedre skriv om ringorm på nettet, og helt sikkert mye mer hysteriske skriv, men jeg for min del, er veldig avslappet i forhold til ringorm. Og jeg er sjelden på utstillinger der smitte ofte er større. Jeg er også flink til å holde hus rent og tørt. Men selvfølgelig kan man få denne soppinfeksjonen i hus selv om man er aldri så hygienisk. Det er fort gjort. Men Ringorm trives i fukt og varme.

 

FORGIFTNING

 

Det er veldig viktig å tenke på at katten kan bli forgiftet. Ikke bare av kjemikalier i huset, som grønnsåpe eller klor eller legemidler m.m men også planter! Der er mange planter som er direkte livsfarlige for katter. Her er en liste over farlige blomster.

Giftige
Liljeplanter, for eksempel slektene Lilium og Hemerocallis
Julerose
Oleander
Engletrompet
Mindre giftige
Amaryllis
Asalea
Cyklamen
Hortensia
Korallbær
Irriterende plantesaft
Flittiglise
Fredslilje
Gullranke
Prikkblad
Rosenkalla

SNITTBLOMSTER

Giftige
Liljer, for eksempel slektene Lilium og Hemerocallis
Ginst
Liljekonvall
Påskelilje
Mindre giftige
Amaryllis
Anemone
Hyasint
Iris
Misteltein
Valmue
Irriterende plantesaft
Calla
Flamingo blomst
Kilde:
http://www.agria.no/katt/artikkel/sykdommer-og-skader/farlige-planter-for-katten/

 

En annen veldig god side på forgiftninger finner du her:

http://charlott.no/toxipet/

 

 

Viktige telefonnummer:

Giftinformasjonssentralen døgnåpen telefon: 112 (evt 22 59 13 00)
Legemiddelverket døgnåpen telefon: 22 89 77 00

Ha alltid telefonnr til din veterinær på en tavle/godt synlig. Også veterinærvakten.

Når det gjelder homeopatmedisin som jeg har skrevet om lenger oppe her, så har jeg fått tillatelse fra Solveig til å henvise til hennes hjemmeside. Dere kan lese mer på denne linken, på hjemmesiden til Solveig Damsgaard, som er utrolig dyktig på katt og helse. Hun driver forøvrig oppdrett på rasen Ragdoll, en rase som kommer hit også om ikke så lenge {#smileys123.tonqueout}

 

http://www.diadems.no/info-homeopat.html


http://www.diadems.no/

 

CORONAVIRUS / FIP


FIP (Feline infectious peritonitis) også kalt smittsom bukhinnebetennelse, forårsakes av felint Corona-virus som finnes flere forskjellige typer: de som forårsaker FIP og de som i prinsipp bare resulterer i en lindrig mage- og tarmkatarr. Den snille varianten kan gjennomgå en genetisk forandring hos en smittet katt og resultere i FIP. Årsaken til forandringen kan være en øket smitterisiko og/eller et nedsatt immunforsvar.

To grupper – våt og tørr FIP
Den våte formen rammer oftest yngre katter og ytrer seg som veskesamlinger i brystet og i bukhulen. Kattene med våt FIP er runde over magen, har mistet vekt og er magre. Hvis vesken finns i brysthulen får katten pustevansker. Det kan i begynnelsen være vanskelig å oppdage, men den som er oppmerksom kan se at katten puster raskt og overfladisk.


Hvis disse skadene er av mindre alvorlig grad får vi det istedenfor kaller tørr FIP. Den kan ramme forskjellige organer, og hvilke symptomer katten får avgjøres av hvilket eller hvilke organ som rammes. Forløpet er mer smygende. Katten mister appetitten, går ned i vekt, blir orkesløs, får feber som kommer og går. Et sykt dyr kan også få diaré, øyebetennelse og symptomer fra det sentrale nervesystemet.

Kilde:

www.agria.no

 

 

Her er en supergod link til alt du trenger vite om coronavirus/FIP! Anbefalt lesing!
http://www.dr-addie.com/